VPN

Et virtuelt privat nettverk (VPN) utvider et privat nettverk over et offentlig nettverk, og gjør det mulig for brukerne å sende og motta data på delt eller offentlig nettverk som om deres datamaskiner var direkte forbundet med det private nettverket. Programmer som kjører over et VPN, kan derfor ha nytte av funksjonaliteten, sikkerheten og styringen av det private nettverket. [1] VPN-er kan tillate ansatte å få tilgang til et bedriftens intranett på en sikker måte utenom kontoret. De er vant til å koble geografisk adskilte kontorer til en organisasjon og skape et sammenhengende nettverk. Individuelle Internett-brukere kan sikre sine transaksjoner med et VPN, omgå geo-restriksjoner og censur, eller å koble til proxy-servere for å beskytte personlig identitet og plassering for å være anonym på internett. Noen nettsteder blokkerer imidlertid tilgang til kjent VPN-teknologi for å forhindre omgåelse av deres geografiske restriksjoner. Derfor har mange private bruker VPN-leverandører utviklet teknologier for å omgå blokkering av proxyer. Et VPN er opprettet ved å etablere en virtuell punkt-til-punkt-tilkobling ved bruk av dedikerte tilkoblinger, virtuelle tunneling protokoller eller trafikk kryptering. Et VPN tilgjengelig fra det offentlige Internett kan gi noen av fordelene ved et bredt område nettverk (WAN). Fra et brukerperspektiv kan ressursene som er tilgjengelige i det private nettverket, nås eksternt. [2] Tradisjonelle VPN-er kjennetegnes av en punkt-til-punkt-topologi, og de har ikke en tendens til å støtte eller koble kringkastingsdomener, slik at tjenester som Microsoft Windows NetBIOS kanskje ikke støttes fullt ut eller fungerer som de ville på et lokalnettverk (LAN) . Designere har utviklet VPN-varianter, for eksempel Virtual Private LAN Service (VPLS) og Layer 2 Tunneling Protocols (L2TP), for å overvinne denne begrensningen.